Fiolkransen

Tenkte jeg skulle dele et dikt med dere som jeg liker så godt. Det er Margaret Skjelbred som har skrevet diktet. Hun kommer fra Stokke i Vestfold, og bor nå i Tønsberg.

Diktene hennes skriver hun på vestfold dialekt, og er kjempeflotte!

Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende

og visste åssen åra ville bli

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær.

Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.

Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over

den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,

men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er

da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei St. Hans natt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når te verdens ende.